Informasjon om diabetes type 2 bør i større grad tilpasses tyrkiske innvandreres språkferdigheter og kulturelle bakgrunn. Mangelen på tilrettelagt informasjon er en utfordring for god egenbehandling.
Dette går fram av masteravhandlingen til Betül Cokluk, organisasjonsrådgiver i Diabetesforbundet med ansvar for innvandrerhelse. Studien, som ble publisert som vitenskapelig artikkel i Journal of Public Health Research, er basert på fokus-gruppeintervjuer med 13 førstegenerasjons innvandrere fra Tyrkia med diabetes type 2.
Tyrkerne er en av de største innvandrergruppene i Norge, og har større forekomst av diabetes type 2 enn befolkningen ellers. Tidligere forskning har også vist at førstegenerasjons innvandrere fra Asia diagnostiseres med diabetes type 2 i vesentlig yngre alder enn andre grupper.
Likevel er Cokluks studie den første som ser på hvilke utfordringer tyrkiske innvandrere har i forbindelse med diagnostisering og behandling av sykdommen.
– Jeg har sett på sammenhengen mellom helsekompetanse og egenbehandling av diabetes type 2 hos førstegenerasjons innvandrere fra Tyrkia, sier Cokluk, selv barnebarn av en tyrker som kom til Norge på 1970-tallet.
Helsekompetanse viktig
Helsedirektoratet definerer helsekompetanse som personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse.
– En rekke tidligere studier viser at det er en sammenheng mellom helsekompetanse og egenmestring av diabetes type 2. Vi vet også at den generelle helsekompetansen er lavere blant enkelte innvandrergrupper, som blant førstegenerasjons innvandrere fra Tyrkia, sier Cokluk.
– Alle deltakerne i studien min foretrakk å gjennomføre intervjuene på tyrkisk. Det er et signal om at det kan være vanskelig å kommunisere godt med fastlegen på norsk. To av dem jeg intervjuet var analfabeter, mens flere andre bare hadde noen års skolegang. Dette understreker hvor viktig det er med tilrettelagt informasjon, så manglende språkferdigheter ikke forhindrer god helsekompetanse, mener Cokluk.
Hun forteller at fastlegen var hovedkilden til informasjon om diabetes type 2 for de fleste deltakerne i studien. Noen var fornøyde med fastlegen og opplevde informasjonen som god. Noen pekte også på at mangelfull egenbehandling kanskje handlet like mye om at rådene fra fastlegen ikke ble fulgt opp. En informant sa det slik:
«Faktisk, de (fastlegene) gjør det de skal. [Men] vi gjør ikke det.»
Andre opplevde mangelfull informasjon og ikke å bli tatt på alvor av fastlegen:
«Noen ganger gir ikke legen en fullstendig forklaring, det er som om det overlates til pasienten selv.»
Ingen fikk tilbud om startkurs
– Det som likevel er mest oppsiktsvekkende, er at ingen av de tretten informantene fikk informasjon fra fastlegen om startkurs for nydiagnostiserte med diabetes type 2. Det er et klart brudd med Helsedirektoratets retningslinjer for oppfølging av diabetes type 2-pasienter og svært uheldig, mener Cokluk.
– Effektiv egenbehandling i form av sunt kosthold, fysisk aktivitet og riktig medisinering er alfa og omega for å kunne levet et godt liv med diabetes type 2. Å ikke få informasjon om dette, er en veldig dårlig start på livet med sykdommen. Flere av informantene ble diagnostisert nylig, så mangelen på informasjon kan ikke skyldes at retningslinjene ikke fantes da diagnosen ble satt, sier hun.
En av informantene fortalte om følelsen av å bli overlatt til seg selv:
«Diagnosen ble stilt hos fastlegen, så skrev han ut (resepten på) sprøyten (…) Jeg kjøpte den på apoteket, hun som jobbet der sa et par ord (om hvordan medisinen brukes). Jeg kom hjem og brukte den. Jeg fikk aldri noen annen form for hjelp. Jeg vet ikke noe mer, var det nødvendig å dra på sykehuset for å få et sånt diabeteskurs? De (fastlegen) tilbød meg aldri noe slikt.»
Så godt som samtlige deltakere i studien supplerte informasjonen fra fastlegen med informasjon fra tyrkiske kilder; nettsider, familie eller helsepersonell i hjemlandet. Tre av informantene fortalte at de hadde større tillit til helse
personell i hjemlandet, og hentet i stor grad sin helseinformasjon derfra. En av dem sa:
«Du føler deg tryggere (i Tyrkia). (…) Nevøen min er ernæringsfysiolog i Istanbul. Jeg spør ham, og han sender meg informasjon hver måned.»
– Dersom retningslinjene for behandling er ulike i Tyrkia og Norge, kan dette skape forvirring. Jeg understreker at jeg ikke har studert akkurat dette, men det er naturlig å anta at det kan være forskjeller i medikamentbruk, og jeg tror også det kan være mindre fokus på kosthold og fysisk aktivitet i de tyrkiske retningslinjene, sier Cokluk.
Den tyrkiske kulturen har stort fokus på samvær og fellesskap.
Kultur skaper utfordringer
Cokluk forteller at majoriteten av deltakerne i studien hadde tilgang til informasjon om kosthold og fysisk aktivitet, men at de slet med å gjøre informasjonen anvendbar i sin hverdag.
– Den tyrkiske kulturen er ganske kollektivistisk, med stort fokus på samvær og fellesskap. Det er viktig å samles til et godt måltid, som gjerne består av tradisjonell tyrkisk mat. Den tyrkiske besøkskulturen tilsier dessuten at det er vanskelig å takke nei til mat man kanskje ikke burde spise så mye av hvis man har diabetes type 2, sier hun.
Særlig kvinnene i studien opplevde kostholdet som en utfordring. Tradisjonelt er tyrkiske kvinner ofte ansvarlige for å lage mat til hele familien, og flere av dem kviet seg for å lage to retter samtidig; en sunn rett til seg selv og en tradisjonell rett til resten av familien. En av dem uttrykte seg slik:
«Det er bra når jeg er alene i huset [og ikke trenger å lage flere retter].»
Ensomt
Flere av informantene var de eneste i sine familier med diabetes type 2, noe som kunne kjennes ensomt. Ifølge Cokluk peker dette på at diabetesinformasjon myntet på tyrkiske innvandrere ikke bare må ta hensyn til språkferdigheter, men også til kulturen. For eksempel bør kostholdsrådene i større grad ta utgangspunkt i den tyrkiske måltidskulturen og ha et klart familiefokus.
– Jeg tror det er viktig at hele familien får innsikt i helsegevinsten ved et sunnere kosthold og i betydningen av å støtte den som har diabetes type 2. Det beste er om man kan gjøre endringer i fellesskap, slik at man unngår to dietter, fortsatt kan dyrke måltidet sammen og dermed også motvirke følelsen av utenforskap, sier Cokluk.
Informasjonen bør være tilgjengelig på et språk målgruppen forstår.
Stort behov for skreddersydd informasjon
Hun mener det er et stort behov for skreddersydde startkurs ikke bare for tyrkiske innvandrere, men for flere ulike innvandrergrupper:
– Det gjelder generelt at informasjonen bør være tilgjengelig på et språk målgruppen forstår, den må være tilpasset kultur og religion, og den må ha fokus på endring av levevaner som er realistiske og gjennomførbare i den spesifikke kulturelle konteksten. Og så er det generelt svært viktig at helse-personell tar pasientenes helsekompetanse i betraktning når diabetesprogrammer utvikles.
Dette er en artikkel fra Diabetesfag. Som helsepersonell og medlem av Diabetesforbundet, får du fire årlige utgaver av fagbladet i posten. Du får også lese alt innhold på diabetes.no, inkludert plussaker, og du får rabatt på kurs og konferanser.